Faren er bare at vi gjør noe som skader klimaet og eventuelle andre ting mer enn det hjelper.

Som å få den tredje verden til å satse på biodrivstoff, og dermed gi dem økonomiske insentiver til å hugge ned all reinskogen for å produsere etanol. Vi mister reinskogen, som er en verdifull ressurs i seg selv, men som også “binder opp” store mengder CO2.

Og er det lønnsomt nok å produsere etanol til verdens biler, vil det gå ut over matproduksjonen i landene også. Ser for meg diktaturstater hvor “ledelsen” håver inn penger og driter i befolkningen som ikke har brød, og istedet drikker biodrivsoff for å døyve sorgene.

Når det gjelder det du sier om å endre sin mening så tror jeg du helt riktig peker på hvordan vi mennesker fungerer, sånn out-of-the-box. Det må trening til, mye trening, for å klare å endre mening.

Jeg leste nettopp en filosofi/psykologi-post om hvor viktig det er å vente med å komme med forslag på en løsning til problemet er diskutert grundig nok. Poenget var at når man har sagt hvordan man mener problemet bør løses, hadde man bestemt seg for denne løsningen og ingen argumenter i hele verden ville fått en til å endre mening. I tillegg; desto mer komplekst er problem er, desto raskere er vi til å foreslå en løsning!

Passer dette for diskusjonen angående miljøet?

Jeg er enig med Torbjørn om at temaet ikke har blitt diskutert grundig nok. Håper er dog at diskusjonen ikke tar så lang tid at det er for sent å gjøre noe hvis det faktisk viser seg å være et svært kritisk problem.

Selv mener jeg at man bør gjøre noe nå, før det er for seint. Samme hva, bare det hjelper. Poenget mitt er at hvis man gjør noe nå og det viser seg ikke å være et problem, vel da har vi bare kastet bort litt krefter, men hvis det på den annen side viser seg at advarslene denne gangen er riktige, så er det en katastrofe uten sidestykke. Det er som med forsikring. Se på klimatiltak som forsikring. Mest sannsynligvis trengs de ikke, men hvis …