So Lisp isn’t really a programming language. It’s a consistent system for defining programming languages in general. That is why learning it is difficult– you’re going up into a level abstraction that you never imagined could exist.

But if you can master it… you can code in the environment that all the other languages “hack” into when they need to get real work done. So in some sense, Lisp is the Platonic ideal that all other languages fall short of. It is the truth that most programmers glimpse only in brief moments of lucidity. All the other languages are shadows cast on the wall of the cave… but Lisp is is what lies behind the veneer of what we think of as “reality” in programming.

Valget av hvilken Lisp man vil bruke bør baseres på andre ting. Fordeler med Clojure er bl.a. god interoperabilitet med Java, og at det kjører på JVM. Det er også et veldig ferskt språk, og har kastet bort noe av den bagasjen Scheme og Common Lisp drar på fra gamle dager (“first” og “rest” er enklere å forstå enn “car” og “cdr”).

Jeg fant en gammel SVN repro. fra studietiden med Scheme kode, kanskje jeg burde se om jeg får den til å kjore på Clojoure. Siste prosjektoppgaven var pokerspill med pluggbare strategier for hver spiller.

Som vanlig svært interessant å følge bloggen din, og flott med litt Norsk avbrekk fra all den engelske litteraturen vi til vanlig leser.

man{
  kan(){
    få(){
      samme();
    }
    følelse(){
      av(C-baserte);
    }
    språk(av, og){
      til();
    }
  }
}

Men for å være seriøs, mye av styrken til Lisp ligger i nettopp parantesene - uten dem, eller noe tilsvarende, kunne man ikke fått til det som Lisp er unik på. Lisp-kode er nemlig data, et abstrakt syntaks-tre. Ved å spesifisere programmer på denne måten muliggjør man også programatisk endring av koden på en helt unik måte. Parantesene er verdt det.

Dessuten forsvinner svimmelheten etter et par paraset og litt mer tilvenning.