Jeg leser for øyeblikket Richard Dawkins The God Delution, og kom da over en treffende beskrivelse av begrepet filosof:

“I mean it as a compliment when I say that you could almost define a philosopher as someone who won’t take common sense for an answer.”

Han snakker altsÃ¥ om mennesker som ikke tar sunn fornuft og etablerte sannheter for god fisk. Jeg føler meg veldig truffet. NÃ¥r folk bruker “alle vet jo at..”-argumenter sÃ¥ blinker det som regel en varsellampe i hodet mitt.

Dette kom også frem både da jeg tok en personlighetstest på AdvisorTeam.org og da vi fikk våre personlighetsprofiler analysert på jobben for et år siden - jeg er ikke villig til å akseptere såkalte etablerte sannheter eller det autoriteter kommer med uten selv å vurdere innholdet.

Dette har nok også ført til mye frustrasjon for dem som er villige til å diskutere med meg, når jeg stiller spørsmålstegn med de tingene som vi liksom skal ta for gitt. Dere får trøste dere med (mens jeg beklager det) at det ikke er så mange av oss som har denne filosoferende grunninnstillingen.

Jeg synes usansett det var en veldig passende beskrivelse av filosofen. Flertallet mennesker ønsker enkle svar på ting. Samtidig ønsker de ikke å leve i usikkerhet, og det betyr at de er villige til å la seg forlede til å tro på enkle forklaringer på det meste. Så er det opp til filosofene å gå til den andre enden av skalaen å betvile det aller meste.

Les også Personligheten din bestemmer hva du leser på SF bloggen.

Jeg bare må linke til nok en artikkel av Peter Watts - The View From The Left - denne gangen litt neurovitenskap og noen løse tanker om religion og våre mentale egenskaper som gjør religion mulig.., og kanskje hva disse egenskapene en gang kan bli brukt til i fremtiden.

“The right hemisphere remembers stuff with a minimum of elaboration, pretty much as it happens. The left hemisphere makes shit up. Mr. Right just parses things relatively agenda-free, while the left hemisphere tries to force things into context.”

“The left hemisphere [..] looks for patterns. Ol’ Lefty’s on a quest for meaning.”

Sitatet er selvsagt bare en smakebit, du må lese hele greia.

I posten Kult om de religiøse hadde rett skrev jeg om ateisten Peter Watts. Peter skulle lese en bok av Francis S. Collins, et medlem av the Human Genome Project og tidligere ateist som nå påstår han har klare bevis for at Gud finnes.

Og nå har Peter lest ferdig boken og kommer med sin mening om Collins påstander og mentale kapasitet.

So his central, most rigorous argument for a personal god — who created heaven and earth and made us and only us in his image — is that everybody shares the same sense of right and wrong (except they don’t); that everybody seeks God (speak for yourself, buddy; I’m happy if I can just find a decent pint of Rickards); that Human beings are unique among all species in being altruistic and moral (except we’re not); and that there’s no other explanation but the God of Abraham for any of this (except there sure as shit is).

Let me repeat: this is his strongest argument.

Peter dokumenterer mange av Collins påstander og manglende logiske sans. Et eksempel:

He rejects a naturalistic universe because after all, something had to kick-start the Big Bang (it couldn’t have just booted itself, that would be silly) — then changes the rules to exempt his own model from the same criticism (oh, nothing had to create God, God just booted Himself).

Og konklusjonen er ganske klar:

I don’t care if this guy did nail the gene for cystic fibrosis. If this book exemplifies his cognitive skills, I gotta wonder who he slept with to end up running the HGP.

Nok en gang underholdende lesning fra Peter.

Jeg blir som kjent aldri lei av å snakke om religion. En forfatter (og biolog) som stimulerer mitt syn på verden er Peter Watts (har skrevet endel om ham på SF bloggen), og på bloggen hans fant jeg i dag artikkelen My Father, His Son, and the Holy Ghost. Peters skrivestil er veldig direkte og morsom, så ta gjerne en titt.

I posten snakker han om sitt forhold til religion og sitt forhold til de religiøse (som jeg er enig er to veldig forskjellige ting). Og så forteller han om sin egen interesse for religion, og hvor flott det ville være om han som ateist tok feil.

Sitat:

Most people acquire their beliefs through osmosis and observation, not investigation. We’d rather observe than derive. Raised in a society awash in certain ubiquitous beliefs, you tend to accept those beliefs without thinking. […] (There are good evolutionary reasons for this. Who’s going to get ahead fastest; the guy who reinvents every wheel from scratch, or the guy who looks around and copies those wheel-thingies all the grown-ups are using? I mean, of course you should just do what the grown-ups do; they did it, and they were obviously fit enough to spawn…)

But what if I’m wrong? One of the reasons science kicks religion’s ass is that we always have to allow for the possibility that we could be wrong. About anything. Who was it remarked that science offers proof without certainty; religion offers certainty without proof?

So I’m always on the lookout for bright people, scientifically-inclined people, non-fucking-moron people, who have religious beliefs. Because maybe they’ve thought of something I haven’t. Maybe they’re right and I’m wrong; and man, wouldn’t it be great to be wrong about this? Wouldn’t it absolutely kick ass if there actually was an afterlife, and a stigmatized Easter Bunny?

Språk er veldig interessant. Hvorfor sier vi hva vi sier?

Men tanker er enda mer spennende - hvorfor tenker vi hva vi tenker?

Og er du interessert i kombinasjonen - hvilke relasjoner som finnes mellom vårt språk og våre tanker - ja, da tror jeg boken The Stuff of Thought er mitt i blinken.

Har ikke lest den selv, men det burde jeg

Igjen har jeg blitt litt opphengt i en del diskusjoner på Ars Ethica, noe som alltid inspirerer meg til å tenke og filosofere om livet og vår eksistens. Den siste tiden har jeg blitt mer og mer klar på min egen filosofi, men før jeg sier noe om den føler jeg det er på sin plass å komme med noen begrepsavklaringer. Det blir ofte endel rot når kristne og ikke-kristne diskuterer:

Ateist
Egentlig en som erklærer at guder ikke finnes og som dermed forkaster Teismen. I praksis er det også mange som bare ikke tror at guder ikke finnes som også kaller seg ateister, uten at de aktivt påstår at guder ikke finnes.

Agnostiker
Enten en som sier at han ikke vet om det finnes guder, eller en som mener at det er umulig å vite om det finnes guder eller ikke.

Humanist (eller Humanetiker)
En som erklærer at mennesker har en verdi, basert pÃ¥ vÃ¥r evne til Ã¥ avgjøre rett og galt basert pÃ¥ menneskelige egenskaper - først og fremst gjennom logisk fornuft. Humanisme utelukker ikke religion, men aksepterer ikke en definisjon av rett og galt basert pÃ¥ overnaturlige forklaringer, “tro” eller religiøse tekster.

Relativist
En som ikke tror på absolutte sannheter, alt må ses på utifra en bestemt kontekst - som f.eks. kultur og historie. Relativister mener vi har svært vanskelig for å se noe objektivt på grunn av vår egen forutinntatthet.

Naturalist
(Må ikke forveksles med naturist) En som tror at de fundamentale byggestenene, som alt er laget av og som alt avhenger av, er grunnleggende uten sjel og vilje. Alt som finnes er naturen, og det finnes ingen intelligens som ligger bak som ikke selv bygger på naturlovene.

Man bør være oppmerksom på at det er få av disse begrepene som dermed utelukker hverandre. Det går fint an å være naturalist, relativist, humanist og ateist, men man kan også være naturalist uten å være relativist eller humanist. Begrepene omfatter delvis ulike sider ved den filosofiske diskusjonen. Videre vil jeg definere:

Materialist
En som hevder at det eneste vi med sikkerhet kan si eksisterer er materie; at alt består av materie og at alle fenomener er et resultat av materie som påvirker hverandre. Nært knyttet til reduksjonisme, som hevder at alt man observerer kan reduseres til noen underliggende lover. (Oppdatering: dette regnes som en tidlig/spesiell form for Naturalisme)
Idealist
En som hevder at ideer - eller tanker - enten utgjør hele realiteten eller er en uunnværlig del av realiteten. En verden som består av materielle ting men ingen tanker kan ikke eksistere slik vi oppfatter eksistens. Dette står selvsagt i sterk kontrast til materialismen.

Empirist
En som vektlegger rollen av erfaring, spesielt sansing, for å skape ideer, og som forkaster iboende ideer som ikke er basert på erfaringsgrunnlaget.

SÃ¥ var det meg da..

Jeg er en naturalist, og dermed også empirist. Vi tror på fornuften - som en naturlig utviklet egenskap til å oppdage, lære og til slutt utnytte metoder som vi oppdager gir oss bedre og bedre konklusjoner og informasjon om oss selv og verden omkring oss.

Vi følger i fotsporene til de greske filosofene Thales, Anaxagoras og Democritus, så dette er ikke noe nytt. Men naturalismen ble forfulgt og til slutt bannlyst av de kristne i middelalderen, og etter dette var fientligheten mot disse tankene svært sterke. Kun med utbredelsen av talefrihet har naturalismen igjen slått rot, og nå er naturalismen mer utbredt enn noen gang, spesielt i de vitenskapelige miljøene. Men totalt sett er vi i mindretall - brorparten av verdens befolkning har et overnaturlig verdensbilde.

Felles for oss naturalister er at vi tror pÃ¥ et univers som ikke er skapt eller “designet”. Enten har det alltid eksistert, eller det har et absolutt naturlig utspring. Vi tror ogsÃ¥ livet oppstod helt tilfeldig og uten planlegging. Vi anser evolusjonsteorien for Ã¥ være en glimrende, vitenskapelig modell for hvordan artene pÃ¥ jorden har utviklet seg. Men for alle dere evolusjons-motstandere: Evolusjonsteorien omhandler kun dette siste, hvordan artene utvikler seg, ikke hvordan livet eller universet oppstod.

Videre tror vi at vær bevissthet kun er hjernen vÃ¥r - vi har ingen sjel. Alt “mentalt innhold” - som ideer, teorier, følelser, moral og verdier - eksisterer kun som komputasjonelle konstruksjoner i hjernen vÃ¥r, og finnes ikke uten oss. Døden er dermed ogsÃ¥ endelig.., i alle fall med dagens teknologi

Dette er alle naturlige konklusjoner utfra vÃ¥r “læresetning” om Ã¥ bruke logisk fornuft og observasjoner som grunnlag for alle vÃ¥re antagelser. Men naturalister flest utleder ogsÃ¥ noen moralske standpungt…

Lykke

Mange naturalister hevder at det ikke finnes noen verdi som er høyere en menneskelig lykke. Pga. dette bør all adferd orienteres mot det mÃ¥let; Ã¥ maksimere lykken samtidig som rissikoen for “ulykke” minimeres. Man sier ogsÃ¥ at mennesker har utviklet seg som sosiale vesener, som er Ã¥rsaken til at vi har utviklet kultur og sivilisasjon, og at samfunnet derfor har en ekstra verdi. Jakten pÃ¥ lykke innebærer derfor jakten pÃ¥ et sunt samfunn.

Vi har som sagt nå beveget oss inn på etikk, og det er ikke først og fremst det naturalismen handler om. Påstandene om lykke og betydningen av samfunn faller derimot godt i smak hos de fleste humanister.

Vil du vite mer om naturalismen så kan du lese om den metafysiske naturalismen på WikiPedia, eller du kan lese noen av dens mest profilerte forkjempere: Mario Bunge, Richard Carrier, Richard Dawkins, Daniel Dennett, Sam Harris, and David Mills.

Jeg er en flittig leser av og tidvis debatant på Ars Ethica, en norsk blogg om etikk, religion og vitenskap. Nylig ble Nicolas, fyren bak nettstedet, spurt om hvorfor han skrev så mye om religion og sånt - hvorfor det er noen vits å bry seg når en ikke har noen tro selv. Dette gav meg lyst til å si litt om hvorfor jeg bryr meg, så hvis du er interessert; her er mitt forhold til religion!

Jeg har ingen religiøs tro selv, og baserer mitt verdensbilde på den forståelsen vi har fått gjennom vitenskapen. Jeg aksepterer de troende, jeg mener absolutt ikke å gjøre narr av dem og vil ikke såre dem, og diskuterer gjerne med dem om temaer som etikk og tro. Dessuten føler jeg at jeg har en god forståelse av de samfunnspsykologiske og evolusjonære drivkreftene som har skapt religionene, og som vedlikeholder troen selv i vårt moderne og delvis opplyste samfunn.

Bare så det er sagt: Jeg er åpen for at jeg tar fullstendig feil, og at det er langt mer mellom himmel og jord enn jeg er klar over!

Det er politisk korrekt å si at man også respekterer de troende. Men spørsmålet om respekt er litt mere komplekst. Å respektere noe betyr å se opp til, å tenke godt om. Jeg anerkjenner menneskenes rett til å tro hva de vil, men det er aksept, ikke respekt. Jeg viser dem respekt ved å akseptere dem, men jeg viser dem ikke respekt hvis det innebærer at jeg må la være å snakke om hvor feil jeg tror de tar, eller alle problemene ved religionene.

(Mer om aksept og respekt på Ars Ethica..)

Religion fasinerer meg - det har det alltid gjort. Det fasinerer meg pÃ¥ samme mÃ¥te som andre myter som folk ikke lenger tror pÃ¥ interesserer meg. Jeg sa ogsÃ¥ lenge at jeg følte at kristendommen “hadde sin misjon”: Den var noe jeg ikke trodde pÃ¥, men jeg sÃ¥ at resultatet av religionen kunne være godt - den gav samhold, moral og gode tradisjoner.

Jeg er døpt og konfirmert, jeg har giftet meg i kirken, jeg møter opp hver julaften, aftenbønn var lenge noe jeg satte pris på, og jeg er glad i alle disse tradisjonene. Jeg har også en 10 år lang karriære fra KFUM speideren bak meg, og jeg har til og med lest det nye testamentet fra perm til perm, men tanken om at det kunne ligge noe overnaturlig og sant bak kristendommen tror jeg likevel aldri har streifet meg. Hyklerisk? Nei, jeg synes ikke det. Jeg er i alle fall ærlig.

Problemet med religion

Jeg har akkurat begynt å lese en bok som heter The End of Faith av Sam Harris, med undertittelen Religion, Terror, and the Future of Reason. Boken analyserer konflikten mellom religion og fornuft i dagens samfunn, og hevder at vi ikke lenger kan tolerere tro på grunn av alt det negative det fører med seg.

Harris angriper ikke bare de fanatiske troende, de som kjemper mot mennesker som har en annen tro enn seg selv. Han angriper også det han kaller den moderate troen; dem som ikke nødvenigvis tar sine skrifter bokstavelig men tilpasser dem til den verden vi lever i i dag. De velger det som passer best for dem, fra skriftene og fra to tusen år med vitenskapelige fremskritt.

Disse troende - som for eksempel aksepterer homofile og som gir like rettigheter til kvinner - er ingen trussel i seg selv, men gjennom det at de tror så forsvarer de også indirekte fanatikerne, som også gjør det de gjør basert på sin tro. Gjennom det at man må akseptere tro så stenger man for muligheten til å angripe tro, slik at i stedet for at man kan diskutere og kritisere Islam så bortforklarer man med å si at terroristene skapes av helt andre årsaker, som nød og fattigdom eller grådighet og hat.

Boken virker svært spennende, og jeg kommer sikkert til å skrive mer om den etterhvert.

Religion i en opplyst verden

Det mest fasinerende med religion er dette: Hvordan kan det ha seg at så mange mennesker har overbevist seg selv at deres tro om verden kan baseres på noe som overhodet ikke er tuftet på fornuft eller bevis? Og hvordan kan man overbevise seg selv om dette når man ser at - uansett hvilken religion man selv tilhører - så finnes det alltid flere mennesker i verden som tror noe annet enn en selv?

Jeg blir ogsÃ¥ stadig overrasket nÃ¥r jeg hører om hvor lite opplyst verden er, selv i det enogtyvende Ã¥rhunde: 35% av den amerikanske befolkninen er overbevist om at Bibelen er ufeilbarlig, og at den inneholder de bokstavelige ordene til skaperen av universet. Ytterligere 48% tror Bibelen er inspirert av Gud - fortsatt uten feil, men Ã¥pen for enkelte tolkninger. 46% tar ogsÃ¥ skapelsesberetningen bokstavelig - dvs. at 120 millioner i USA alene plasserer “the big bang” 2500 Ã¥r etter at Babylonerne og Sumererne oppdaget hvordan man brygger øl.

Vel synes jeg det er skremmende hvor dypt Islam gjennomsyrer folket og samfunnet i midtøsten, men like skremmende er det at Bush priser Gud minst fem ganger hver gang han holder en tale, eller at han kaller ateistene i USA for ikke-borgere. I Norge derimot hadde vi en statsminister som til og med var prest, men jeg kan ikke huske at han snakket om Gud så ofte.

I don’t know that atheists should be considered as citizens, nor should they be considered patriots. This is one nation under God.
- George W. Bush, 1987

SÃ¥ selv om vi her i Norge lever i et opplyst samfunn, hvor religion nærmest er et ikke-tema i det daglige, sÃ¥ synes jeg det er helt naturlig at jeg, som en engasjert og moralsk borger, er opptatt av dette temaet. For religionene har ført og fører med seg mye som er svært negativt for oss alle. For selv om fÃ¥ er villige til Ã¥ sette likhetstegn mellom den muslimske tro og terrorisme, og de “moderate” muslimene kaller Islam for en fredelig religion, sÃ¥ sier Koranen:

Believers, make war on the infidels who dwell around you.
- Koran 9:123

Er det da noen tvil om hva den som tror Koranen er Allahs ord bør gjøre? Eller hva med de kristne? Kjenner de som tar skriften bokstavelig sin egen Bibel? Dette sitatet fra gamletestamentet (også en del av jødenes Torah) forteller hva man bør gjøre hvis ens sønn eller datter kommer hjem fra yoga-klassen og forteller at de har funnet Krishna:

If your brother, the son of your father or of your mother, or your son or daughter, or the spouse whom you embrace, or your most intimate friend, tries to secretly seduce you, saying, “Let us go and serve other gods,” unknown to you or your ancestors before you, gods of the peoples surrounding you, whether near you or far away, anywhere throughout the world, you must not consent, you must not listen to him; you must show him no pity, you must not spare him or conceal his guilt. No, you must kill him, your hand must strike the first blow in putting him to death and the hands of the rest of the people following. You must stone him to death, since he has tried to divert you from Yahweh your God….
- Deuteronomy 13:7-11

Vi har i noen dager nå gått rundt og hørt på debatten som har oppstått etter undersøkelsen som viser at noe sånn som 48% av norske menn mener kvinner selv er ansvarlige hvis de blir utsatt for seksuelle overgrep etter å ha flørtet åpenlyst.

Mange er svært overrasket over resultatet. Jeg synes debatten bærer preg av debatanter som er lite reflekterte og tildels uintelligente når det kommer til dette spørsmålet. Det klokeste jeg har hørt sålangt kom fra en psykolog som jobber med overgripere som sa at han trodde vi nok her måtte snakke om en begreps-missforståelse. Holdningen om at kvinner selv er ansvarlige møtte han svært sjelden, selv blant overgriperne.

Og faktum er at selv om jeg overhodet ikke mener at kvinner er ansvarlige i slike spørsmÃ¥l sÃ¥ ville jeg sansynligvis svare JA om jeg ble konfrontert med utsagnet fra undersøkelsen: Mener du at kvinner som flørter Ã¥penlyst er helt eller delvis ansvarlige om de blir utsatt for seksuelle overgrep? For ansvarlig kan bety mer enn bare én ting, og delvis ansvarlig fÃ¥r i alle fall meg til Ã¥ tenke pÃ¥ helt andre ting enn moralsk eller straffeskyldig ansvar…

Min definisjon er ganske enkel: hvis det er statistisk sett større sansynlighet for at man blir voldtatt om man går med minikjørt enn om man går med langbukse, ja så er mitt svar på spørsmålet JA. Det er ikke snakk om at vi må oppfordre til moderasjon eller begrense kvinners muligheter, men et utsagn om realitetene og årsak-virkningsforholdet vi her står overfor. Det er en større sansynlighet for seksuelt overgrep om mannen blir seksuelt stimulert (flørting), men det moralske og strafferettslige ansvaret ligger fullt og helt på mannen.

Mener du det er feil av meg å svare JA hvis det er dette jeg mener.., ja så er det din oppfattelse og tålkning av begrepsapparatet vårt, jeg tror mange har tenkt som meg, men kanskje uten å være bevisste på det selv.

Som samfunn og moralske mennesker vil vi ikke kreve at kvinnen skal mÃ¥tte foreta noe som helst for Ã¥ unngÃ¥ Ã¥ bli utsatt for voldtekt - vi vil legge skylden pÃ¥ de mennene som utøver den. Men om jeg en gang skulle fÃ¥ en datter sÃ¥ vil jeg ogsÃ¥ rÃ¥de henne til selv Ã¥ være forsiktig, for man kan gjøre ting som gjør sjangsen for overgrep mindre.., det vet jo alle, og jeg tror mange menn i denne undersøkelsen har kalt det for “delvis ansvarlig”, uten at det innebærer noen fordeling av skyld.

For dem som ikke klarer Ã¥ holde to tanker i hodet samtidig sÃ¥ faller man ned pÃ¥ enten den ene eller den andre siden: “Menn er ansvarlige, dermed basta(!)” eller den mere politisk ukorrekte “Menn klarer ikke Ã¥ styre sine egne handlinger, ikke provoser oss, for da løper du en stor rissiko!”

Mellomtingen (fasiten om du vil) er at alle kan ta ansvar, men at menn må ta ansvar!

Jeg har tidligere (i SF bloggen) uttrykt hvor sterkt jeg missliker forfatter John C. Wrights oppfatninger og argumentasjoner. I går klarte jeg ikke å holde meg lengre, og kommenterte dette på Johns egen blogg. Dette førte til at han skrev et nytt innlegg om respekt for ateister basert på min kommentar.

Og tro det eller ei, men dette førte igjen til en ny, lang diskusjon om ting som fri vilje. Som jeg sa til John, dette får meg nesten til å tro på syncronositet, ettersom jeg har brukt så mye tid på å lese om, tenke på, diskutere og skrive om fenomenet den siste tiden. Men bare nesten!

Det begynner Ã¥ bli litt trangt om plassen pÃ¥ nattbordet nÃ¥. Jeg er godt i gang med tre ulike bøker; en alternativ historie-roman av Phillip K. Dick (nazister), en rock’n'roll-scifi-roman med alver, demoner, cyborger, magi m.m. (alver), og et stykk hightech-postcyberpunk-maraton av Charles Stross (singularitet).

Og alle er de sånn skikkelig midt på treet - i alle fall foreløpig. Anmeldelser kommer selvfølgelig på SF bloggen etterhvert.

Så da en ny bok dumpet ned i postkassen i dag så måtte jeg rett og slett begynne på den også. Men dette er noe ganske annet, og passer veldig bra nå etter at jeg i lengre tid har tenkt på, diskutert og skrevet om fenomenet fri vilje. Boken er utgitt av Princeton University Press - de samme som publiserte Albert Einsteins The Meaning of Reality i 1922 - og har den spennende tittelen Infinity and the Mind - the science and philosophy of the infinite. Forfatteren av boken - Rudy Rucker - er professor i matematikk og informatikk, har en genuin interesse for filosofi, og har også hatt suksess som science fiction forfatter.

Infinity and the Mind er en relativ tykk bok, og en rask titt viser at den er full av illustrasjoner, formler og greske tegn. Den er delt inn i fem kapitler (som alle avsluttes med “Puzzels and Paradoxes”) og to ekskursjoner. Først fÃ¥r vi tydeligvis en introduksjon til hva uendelighet er for noe. Deretter skal vi gÃ¥ gjennom litt nummerteori; transfinite numbers, infinitesimals, surreal numbers og higher physical infinities (jeg mÃ¥ være geek nÃ¥r jeg gleder meg til dette).

Kapittel tre handler om hva vi ikke kan si (eller navngi), og her stiller Rudy bl.a. spørsmÃ¥let “hva er sannhet?”.

Kapittel fire heter Roboter og Sjel, og er noe jeg gleder meg til. Her diskuterer han Gödels ukompletthetsteorem og fenomenet bevissthet.

Det siste kapittelet handler om det klassiske én/mange-problemet, hva nå det er for noe. Ser ut som om det har mye med set-teori å gjøre i alle fall, men blant ikke-matematiske stikkord for dette kapittelet finner vi blant annet metafysiske absolutter og mystisisme.

“Uendelighet er viktig og interesant, og Ã¥ lære om det kan bety en stor forandring i ens liv,” sier Rudy i et av de tre forordene han har skrevet i boken (en for hver utgivelse). I følge anmeldere har boken matematisk dybde, men gjør samtidig materialet tilgjengelig for “the intellectually minded layperson”. Den sies Ã¥ være bÃ¥de morsom, provoserende, underholdende og profound. Jeg gjør hjernen klar for en stor innsprøytning med nitro..