De som ikke vet bedre tror at når hunden logrer så betyr det at den er glad. Vi hundeeiere vet at det er litt mere innfløkt enn som så - og det tar lang tid å bli fortrolig med denne delen av hundens språk. På forskning.no kan jeg i dag lese at italienske forskere mener å ha funnet ut at hunder logrer mot høyre når de ser noe de får lyst å nerme seg, og mot vestre når de ser noe de vil bort fra.

Dette skyldes at hunder som oss har to hjernehalvdeler som styrer forskjellige ting - og de er også høyre eller venstrehendte (evt. potede) som oss. Hvordan forskerne klarer å skille mellom logring mot høyre og logring mot venstre sier artikkelen lite om, men jeg skal nå forsøke å følge med på Samanthas logring fremmover

I går var Lene og jeg på videokveld hos hundeinstruktør Lill-Ann og så et spennende foredrag av hundepsykolog og adferdsekspert Cesar Millan, pluss noen ekstremt inspirerende innslag fra hans The Dog Whisperer show på National Geographic. Mannen har til enhver tid rundt 40 hunder, som alle i utgangspunktet er hunder som har en eller annen form for adferdsproblemer. Det er ikke mye tvil om at han vet hva han snakker om.

Cesar Millans budskap er at for å tilfredstille hundens behov - og dermed få en velbalansert og glad hund - så må vi først se på hunden som et dyr, dernest som dyrerasen hund, dernest se på den enkelte rasens behoh, og kun helt til slutt se på personligheten. Vi kan ikke bruke menneskepsykologi på hunder, de er dyr med helt andre forutsetninger enn oss. Vi lever i fortiden og i fremtiden og er veldig skjelden 100% i situasjonen. Hunder lever kun i nå-situasjonen.

Cesar sier at for å tilfredstille hunden må man tilfredstille følgende tre områder i følgende rekkefølge/viktighetsgrad:

1. Mosjon
2. Disiplin
3. Kjærlighet

Som dyr trenger de å bevege seg og bruke energi. De må jobbe for maten sin, ellers vil de aldri bli tilfredse. Dernest krever hunderasen disiplin - vi som mennsker må alltid oppføre oss som gode flokk-ledere, mens hundene våre må underkaste seg. Dette er det jeg personlig slurver mest på, og som jeg følte jeg fikk mye inspirasjon til å jobbe med i går.

Det å være en flokkleder innebærer å ha et ROLIG og SIKKERT energinivå - det hele dreier seg om kroppsholdning og reaksjonsmønster, samt det å være konsekvent. Og Cesar er utrolig på dette. Fra programmet på National Geographics fikk vi se forskjellige hunder med adferdsproblemer, hvor eierne hadde jobbet gjerne i flere år med å få kontroll på dyret. Som en nanny 911 for hunder dukker så Cesar Millan opp. Og på få minutter forvandler problem/ADHD-hunden seg til en rolig og lydig følgesvenn.., kun vet at Cesar utstråler en rolig og sikker energi og setter noen enkle grenser for hunden.

Og det merkelige er at det fungerer. Det tok meg to minutter å få Samantha til å se på meg på en ny måte når vi kom hjem igjen i går. Ja, nå skal det bli andre boller.., og det beste er at jeg føler Samantha liker det også. MÅ BARE HUSKE Å VÆRE KONSEKVENT NÅ!

Det siste punktet for å tilfredstille hunden - og det minst viktige for den, men gjerne mest viktige for oss som mennesker - er kjærlighet. En flokkleder-hund vil aldri rose medlemmer i flokken, men det er ikke i utgangspunktet noe problem at vi gjør det. Kun når det gjøres på feil tidspunkt eller på feil måte, slik at det stimulerer og oppfordrer til gal adferd. Som f.eks. hvis man trøster når hunden er redd, og dermed stimulrerer redselen. Eller man går bort til hunden for å klappe den (og dermed viser at man underkaster seg hunden), i stedet for at hunden kommer bort til deg.

Ifølge Lill-Ann er det også veldig mye spennende innhold på Millans hjemmeside, Dog Psychology Center, så det får være avslutningstipset; ta en tur inn der og les artiklene og tipsene, meld deg på nyhetsbrevet og vurder å delta på et webinar. Som sagt, denne fyren vet helt klart hva han snakker om!

Forrige helg var det et forferdelig tordenvær på Vestlandet, det regnet og haglet, det var surt og kaldt. Hva gjør man på en slik helg? Jo, man drar på telttur!

Kanskje ikke det smarteste du har hørt, men Jon Arild og jeg har lenge savnet naturen, og da vi endelig bestemte oss for å komme oss ut i telt så betydde det ikke mye at det allerede var blitt november, eller at værmeldingen var svært dårlig. Vi er jo gamle speidere - dette skulle gå fint!

Reisemålet ble valgt ganske tilfeldig. Lørdag morgen hev vi Samantha Hund i baksetet og kjørte ut på Osterøy av alle steder. Vi hadde gjort litt research, og utgangspunktet for turen var turisthytta Træet gård.

Denne vakre fossen faller like ved hytta:

Fra hytta gikk vi en ganske hard stigning i nokså tett skog opp til ca 420 meter over havet (200 meter stigning). Vi hadde begge sekker på nesten 20 kilo, så her fikk vi både testet kondisjon og viljestyrke. På vegen begynte det også for alvor å regne, så vi fikk også kjenne litt på hva naturen kunne by på.

Med en kombinasjon av kart, GPS og løype-merker fant vi frem til et sted hvor det flatet litt ut og hvor det passet bra å slå opp teltet. Området bestod for det meste av myr, noen vann og litt spredt med trær, og i teltet vilte vi og spiste litt før vi la ut på den orntlige turen. Vi satte oss som mål å bestige først Setnipa (740 meter tror jeg), og om mulig Høgafjellet (ca. 860 meter).

Det viste seg derimot at å nå Setnipa var tilstrekkelig. På vei mot toppen begynte det å bli ganske mye snø - minst en halvmeter på det meste - det var glatt, og det blåste friskt. Samantha var kjempeflink, og da hun kjønte at vi gikk fra varde til varde så løp hun i forveien så snart hun fikk øye på én.

Da vi nådde toppen var vi kalde og våte, vinden bare økte på, og det hadde begynt å hagle. Så vi ble ikke der oppe så veldig lenge. Men på vei nedover ble det faktisk enda værre. Tordenværet fra Bergen hadde nådd Osterøy, og det blinket fra lyn i alle retninger. Utsikten var enorm, og den totale opplevelsen kan ikke beskrives - det kan bare erfares. Møtet med den enorme naturen og værgudene gjorde at vi virkelig følte at vi levde.

Da vi til slutt nådde teltet var det allerede blitt mørkt. Resten av kvelden gikk med til å tørke seg selv og utstyret, varme seg og få i seg mat, og generelt bare kose seg mens elementene hylte på utsiden av den tynne teltveggen.

I løpet av natten måtte vi opp og fyre igang propanapparatet flere ganger - mest pga. Samantha, som trengte litt mere varme enn jeg hadde trodd. Men totalt sett var jeg veldig imponert over henne på turen, og hun viste aldri tegn til å være sliten eller å mistrives.

Neste morgen snødde det, og myrene ble forvandlet til at skikkelig fint julelandskap (se bilde nedenfor). Vi følte ikke vi trengte noen ekstra utfordringer denne dagen - vi hadde egentlig allerede fÃ¥tt ut det vi ville av turen, sÃ¥ vi “klatret” ned til Træet gÃ¥rd igjen, kom oss i bilen, skrudde varmeapparatet pÃ¥ fullt, og var enige om at dette hadde vært en flott tur, at vi var noen villmenn, men at det aller beste med det hele - som alltid - ville være Ã¥ komme hjem igjen.

Og neste gang telter vi i sommerhalvåret!

I dag tok jeg med meg Samantha på en skikkelig fjelltur. Vi har vært oppe på Kolbeinsvarden en gang tidligere - men det er lenge siden, og jeg hadde glemt hvor slitsomt det var.

Samantha dro meg bokstavelig talt både opp og ned fjellet, så tempoet var høyt hele tiden. Vi brukte ca tre kvarter opp til toppen - og var ute i over to timer. Det var mye søle, og sleipt mange steder, men været var utrolig fint. Og oppe på varden hadde vi flott utsikt utover hele distriktet.

På vei ned gikk jeg meg vill, men heldigvis har Samantha en fantastisk nese - og når hun fikk lede an så fant hun raskt tilbake til stien. Er du interessert i å ta en nærmere titt på bildene fra turen så kan du bare klikke her!

Nå er jeg utroooooolig sliten! Føler meg som en 80-åring som har vært på joggetur. Måtte til og med sove middag i dag. Men det føles helt fantastisk å gå ute i naturen, særlig sammen med menneskets beste venn.

Samantha er er veldig lydig, flink, omtenksom og snill hund. Men hun sliter litt med å gå fint i bånd - hun tror liksom poenget er at hun skal dra oss avgårde. Helst er det vel vi foreldrene hennes som ikke har vært konsekvente nok i treningen av den ultra-ivrige og aldri slitne hunden vår.

SÃ¥ i dag var vi pÃ¥ Lill-Ann’s Hundesenter og hadde oss en privat veilednings- og treningstime om Ã¥ gÃ¥ i bÃ¥nd. NÃ¥ er motivasjonen pÃ¥ topp - dette skal gÃ¥ bra. Vi gir deg aldri opp Samanta!

I dag fyller Samantha ett år. Gratulerer kjempemasse med dagen!

Nå er hun veldig ivrig på at jeg skal bli ferdig å skrive om henne, sånn at vi kan ta oss en TUR!

Se de ferskeste bildene av ‘manta her!

I dag har vi gått en skikkelig god tur i Canadaskogen.., to timer var vi ute og gikk. Med på turen hadde vi Tinka (2,5 år gammel schäfer) og Hilde (29 år gammelt menneske). Samantha var litt skeptisk til Tinka i begynnelsen, for Tinka er jo mye større, men det gikk ikke lenge før de var perlevenner. Det er veldig fint å gå i Canadaskogen hvor hundene kan løpe løs og kose seg. Tror muligens Samantha slet ut stakkars Tinka. Den jenta vår kommer til å få stål-kondis!

Jeg må bare fortelle at i dag har Samantha gått spor for første gang. Vi gikk tur i skogen, og jeg og Lene byttet på å gå spor og hjemme oss, mens Samantha så måtte følge sporet for å finne oss. Hun gjorde det kjempebra, og det er utrolig morsomt å se at hun etterhvert skjønner hvor nyttig den nesa kan være.

I går gjorde vi de første, små eksperimentene ved å gjemme litt mat (strimlede griseører, namm!) ute i bakgården som Samantha så måtte finne. Hun klare det hver gang, og resten av dagen gikk hun rundt og snuste på alt som var. I dag etter turen i skogen var hun kjempesliten, og det er helt tydelig å se at det er noen nye hjerneceller som nå er aktivert oppe i det søte, lille hodet.

Jeg har veldig lyst til å fortsette å trene spor og bruks.., og hvem vet, kanskje kan Samantha bli en orntlig redningshund en dag! Her er en god link til hvordan man kan begynne å trene spor.

I dag var siste kvelden på valpekurset. Det var surt vær, men Samantha var veldig flink, og etter å ha ruuulet på gullerot-løpet, og klart oss ganske bra på slalomen, så kunne vi til slutt stolt motta diplomet for vel gjennomført lydighets- og sosialiseringskurs.

“Boff, voff-voff [ikke mulig Ã¥ gjengi] voooff”, sier Samantha i en kommentar, som omtrent betyr: “Aktive valper har til tider vært et hardt kurs, særlig for mamma og pappa, men det har vært verdt det nÃ¥ som jeg har blitt sÃ¥ flink til Ã¥ gjøre ting pÃ¥ kommando.”

Gratulerer til Samantha, og takk til Lill-Ann Morgan og assistentene Shiba og Rex. Lill-Ann’s Hundesenter anbefales pÃ¥ det sterkeste. Og Kiera, Bia, Casper og Ace - Samantha kommer til Ã¥ savne dere.., kanskje vi treffes igjen pÃ¥ et senere kurs?!

Se fotoalbumet for bilder av Kiera, Bia og Samantha siste kvelden hos Lill-Ann.